3,99 €
Mehr erfahren.
- Herausgeber: Next Chapter
- Kategorie: Krimi
- Sprache: Englisch
Kurt Hammers liv holder på å falle sammen.
Hans kone og barn har blitt brutalt myrdet, og Kurt Hammer må unnslippe fortiden sin. På samme tid går det en morder løs i Trondheim, og politiet står uten spor.
I en historie som strekker seg fra Trondheim til Moskva, viser det seg at Kurt ikke er den eneste med en trøblete fortid.
Kurt Hammer må pusle brikkene i livet sitt tilbake på plass, og samtidig lete etter brikkene etterlatt av morderen.
Das E-Book können Sie in Legimi-Apps oder einer beliebigen App lesen, die das folgende Format unterstützen:
Veröffentlichungsjahr: 2022
Ähnliche
TRØBBEL I TRONDHEIM
MATS VEDERHUS
INNHOLDSFORTEGNELSE
Prolog
Kapittel 1
Kapittel 2
Kapittel 3
Kapittel 4
Kapittel 5
Kapittel 6
Kapittel 7
Kapittel 8
Kapittel 9
Kapittel 10
Kapittel 11
Kapittel 12
Kapittel 13
Kapittel 14
Kapittel 15
Kapittel 16
Kapittel 17
Kapittel 18
Kapittel 19
Kapittel 20
Kapittel 21
Kapittel 22
Kapittel 23
Epilog
Kjære leser
Om forfatteren
Copyright (C) 2021 Mats Vederhus
Layout design and Copyright (C) 2021 by Next Chapter
Publisert i 2021 av Next Chapter
Denne boken er fiksjon. Navn, personer, steder, og hendelser er produkt av forfatterens fantasi eller er brukt fiktivt. Enhver likhet med faktiske begivenheter, lokaliteter eller personer, levende eller døde, er rent tilfeldig.
Alle rettigheter forbeholdes. Ingen deler av denne boken kan reproduseres eller overføres i noen form eller på noen måte, elektronisk eller mekanisk, inkludert fotokopiering, opptak eller ved noe system for lagring og henting av informasjon uten forfatterens tillatelse.
Sjeik, en venn uten ord.
Line, en venn med ord.
Marte, for inspirasjon.
PROLOG
Slik han lå fremfor henne i det øyeblikket visste hun at det ikke fantes noen vei tilbake. Øynene liksom stakk ut av hodet, lik dem hun hadde sett på frosker de skulle dissekere i naturfag-timene på barneskolen. Tungen var opphovnet og stakk ut av munnen. Ansiktet hadde fått et sykelig skjær av blått. Den skreddersydde dressen hang slapt og livløst på kroppen, og all status den tidligere måtte ha tilført ham var nå bare et vagt minne.
Hvorfor kalte han meg en hore? Det var ikke så mye lyden av ordet, men assosiasjonene det brakte med seg som fikk frem djevelen i henne. Før hun dro hadde hun lovet seg selv at dette landet skulle bli en ny start. Hun sukket, snudde seg, gikk ut av båsen og lukket døren etter seg. Jeg kunne ikke noe for det, det var hans feil. Hun entret inngangshallen på Værnes flyplass.
Utenfor inngangshallen var det begynt å regne. Hun satte seg inn i den første taxien hun kunne finne.
«Hvor skal du?»
«Bordell,» svarte hun.
Hun likte ikke velkomsten, men likevel – dette landet hadde potensial.
I Aftenbladets nye lokaler i Ferjemannsveien 10 hersket en stemning av kontrollert kaos. Nesten alle journalistene var ute på oppdrag eller arbeidet hjemmefra mens de ventet på at kontorlandskapet skulle ferdigstilles. Redaktør Karlsen hadde lett seg frem til en av de få som var til stede blant flytteesker, flate pakker fra IKEA, skrivere og bærbare PCer som var satt opp på improviserte bordflater.
«Hammer, din jævla idiot. Våkn opp, det er en fyr som er drept på et toalett!»
«Hm, zzz.. hæ?»
Redaktør Karlsen så oppgitt ned på sin mest upålitelige medarbeider.
«Nærmere bestemt på Værnes. Egentlig burde jeg vel bare la deg få sov videre, men det er ingen andre som kan ta dette nå.»
«Slapp 'a, sjef. Jeg og Hansen tar oss av dette.»
Karlsen sukket. «Det var det jeg var redd for at du skulle si, sjø. Bare ikke drekk flere pils!»
«Neida,» mumlet han, karret tweedfrakken til seg fra stolen og slengte den utenpå sin gule dress. «Hansen, kom, vi skal til Værnes – helst i dag!»
Den unge deltidsvikaren Frank Hansen så opp fra PC-skjermen og kastet et skeptisk blikk på den lange skikkelsen. Hvem var det Felicia i underholdningsavdelingen hadde sagt at han lignet på? Jeff Bridges, var det! Selv med fedora og en sigarett konstant hengende ut av munnviken kunne man ikke unngå sammenligningen. Utseendemessig kunne de ikke vært mer forskjellige. Frank Hansen var av middels høyde med en begynnende kulemage. Han hadde kort, brunt hår og tettsittende blå øyne som så ut til å blunke usedvanlig mye.
«Greit, men jeg drikker ikke på jobb, bare så du veit det.»
«Det er fordi du ikke har vært lenge nok i gamet det, Hansen.»
«Slapp av, Hammer. Jeg vet hva som skjedde. Alle i redaksjonen veit det. Det var førstesideoppslag i VG for faen.»
Hammer snøftet, og sa ikke noe mer før de var kommet ut i en av bilene til Aftenbladet.
«Hør her din lille snørrvalp. Det er ikke derfor jeg drikker, bare så vi har det heilt på det rene! Det har gått to år, jeg er over det der nå.»
«Ja vel. Hadde det vært meg hadde jeg antagelig langtidssykemeldt meg på ubestemt tid og dratt til Bahamas. Jeg synes du har håndtert situasjonen bra, jeg. Men jeg drikker fortsatt ikke på jobb.»
Hammer lente seg tilbake i setet og trakk fedoraen godt over pannen idet Hansen gasset på i retning Værnes.
KAPITTELÉN
NIENDE OKTOBER 2011
Alt startet på Trolla Brug i Trondheim. Utenfor det gamle, nedslitte skipsverftet stod tre trailere med russiske skilt. Hver av dem hadde en hale av mennesker som kastet sekker med heroin til hverandre i regnværet.
Kurt Hammer stod på det ene lasteplanet, lettet over at fem hundre kilo heroin snart var ute av bilene. Ut av skipsverftet skrittet Padda, en skallet mann på to meter med flatpakket tryne og tyrenakke som så ut som en tidligere styrkeløfter og utgjorde den ene halvdelen av ledelsen i Trondheim Hells Angels.
«Lars?» Kurt så spørrende på det glattbarberte trynet, plantet mellom to enorme skuldre. «Du kan gå hjem nå, jeg tar over. Folk har vært flinke, trailerne er jo nesten tomme.»
«Sikker?»
«Om ikke du vil være med å fordel skiten da?»
«Nei takk, den står jeg over. I hvert fall til i morgen!»
Kurt kastet sekken han hadde i hendene til russeren bak seg, før han hoppet ned fra lasteplanet og bort til sin Triumph Thunderbird. Den stammet fra et politibeslag, og den siste måneden hadde han knapt blitt sett utendørs uten.
Turen til Ila tok ham seks minutter, og ytterligere tre minutter senere foran Thon Hotell Prinsen vurderte han å ta en avstikker til politistasjonen for å levere inn pistolen og maskinpistolen sin. Men tanken på å se forloveden Marte og den nyfødte datteren igjen gjorde at han raskt slo fra seg den idéen.
Han gasset på videre forbi den gamle grå murbygningen med røde detaljer som utgjorde Prinsen Kino. Da han kom forbi Studentersamfundets røde fasade ble han bombardert av regndråper på størrelse med golfballer.
Vel fremme ved leiligheten i Volveveien 11A på Nardo dryppet han av vann og svette fra topp til tå. Fireroms-leiligheten minnet mest av alt om en firkant av tre, malt hvit, med en liten kvadratisk bod foran som også fungerte som lagringssted for søppeldunker. Leiligheten var bygget sammen med en annen leilighet, denne avlang og malt i svart, også denne med en bod foran. Han hoppet av sykkelen og gav den et klapp på setet, før han gikk over grusveien og kjente på døren. Lukket. Kanskje hun hadde sovet lenge?
Han fant frem nøkkelen under matten foran seg, satte den i nøkkelhullet, vridde om og åpnet døren.
«Hallo, Marte? Jeg er hjemme.»
Ingen svarte. Han forsvant instinktivt ut av døren igjen og hentet pistolen sin fra vesken på motorsykkelen. Inne igjen kunne han kjenne et kaldt gufs fra kjøkkenet. Det ene stuevinduet viste seg å være knust, men bortsett fra det fantes det ingen tegn på noe unormalt. Han kunne ikke oppdage noen spor. Det skulle ikke være mulig i dette været. De som hadde brutt seg inn måtte ha tatt av seg skoene.
Fortsatt med pistolen i begge hendene entret han soverommet. Med ett forsvant all tvil om hvem som hadde brutt seg inn. En stank av blod hadde bredt seg ut i det store, hvitkalkede rommet. I den svarte dobbeltsengen av typen Fjell fra Ikea lå Marte lenket fast med to håndjern. De lange, lyse krøllene lå pent nedover skuldrene, og ansiktet var låst i en måpende grimase. Et kulehull hadde oppstått i pannebrasken, flere i mageregionen. Dynen var gjennomtrukket av blod. Sprinkelsengen på den andre siden av rommet orket han knapt ofre et blikk. Det som befant seg der var ikke så mye restene av et menneske som et kadaver.
Han snudde på hælen og forsvant tilbake til sykkelen sin. Rasjonelt sett skulle han ha ringt 112. Men rasjonell tenkning befant seg nå i en annen verden.
I blindt raseri kjørte han fra Nardo til Trolla Brug med en snittfart på åtti kilometer i timen. Da han kom frem var trailerne allerede vekk, men de fleste syklene var fremdeles parkert utenfor. Det siste han gjorde før han gikk inn var å ta på seg den skuddsikre vesten plassert i sykkelvesken sin. Inne i lagerhallen stod Padda, Martin, Ramberg, Flisa og flere andre, alle med munnbind. Noen åpnet sekker. Andre fordelte heroinen i små poser.
Hvis kollegene mine hadde vært her nå, hadde de ledd rått av hele operasjonen - uforsiktighet satt i system.
Men de var ikke her, det var bare ham og maskinpistolen hans. Det ble en ordentlig kamp. Heroin og blod skvatt til alle kanter, som maling på det grågufsete relieffet utenfor.
En halvtime senere var alt over. Et tjuetalls kropper lå utover det grå betonggulvet, oppå trebord og bak trekasser. Uten et ord reiste han seg fra knestående, gikk ut, satte seg på sykkelen og kjørte hjem.
Noen timer senere slo han på TVen i Volveveien 11A.
«Et gjengoppgjør har funnet sted på Trolla Brug, hovedkvarteret til Hells Angels i Trondheim. Sytten personer er drept og tre personer hardt skadd i det politiet beskriver som den verste skyte-episoden i Trondheims historie.»
Kurt Hammer åpnet en ny flaske Jack Daniels og ventet på sirenene.
KAPITTELTO
TJUESJUENDE APRIL, 2010
Det var oppbruddstemning i NRK. Femten minutt gjenstod før Dagsnytt kl. 19, og det gikk rykter om at viktig besøk var på vei til redaksjonen. Jon Gelius satt i sminken da Nina Owing kom inn og satte seg i stolen ved siden av.
«Har du hørt det, hvisket hun, mens hun fikk påført litt rouge i kinnene.»
«Nei, hva?»
«Du vet at Medvedev er på besøk, ikke sant?»
Jon nikket. Han var, selvfølgelig, klar over at Medvedev var i Oslo for å signere en avtale om grenselinjer i Barentshavet og Polhavet. Det var en av hovedsakene i sendingen.
Nina fortsatte å hviske. «Jeg fikk beskjed fra resepsjonen om at han kanskje er på vei hit.»
«Tuller du?»
«Jeg vet det høres … søkt ut. Omtrent så søkt at det kan være sant. Eller hva tror
du?»
Jon la ansiktet i dype folder. «Vet du om Hans-Wilhelm er på vakt?»
«Det tror jeg faktisk han er,» smilte hun.
Ca. et kvarter senere kunne de to presentere sendingen i studio. Akkurat idet hovedsakene hadde blitt presentert, kunne Jon notere seg en melding på øret fra producer Geir.
«Medvedev med tolk er i resepsjonen. Sendingen blir utvidet med ti minutter. Russland har nettopp gått inn i Schengen. Gedigent scoop!»
Jon ble helt perpleks i et par lange sekunder.
«Ja, da får jeg inn på øret her at … president Dmitry Medvedev er på vei inn i studio for å snakke om … at Russland har blitt medlem av Schengen.»
Kameramennene og script så på hverandre som om de ikke kunne tro det de nettopp hadde hørt.
Ett minutts stillhet fulgte.
«Ja, eh, det tar visst litt tid dette her.» Jon bannet innvendig.
Nina forsøkte å redde situasjonen. «Kveldens hovedsak er altså at Medvedev kom til Oslo for å undertegne en avtale om grensene mot Barentshavet. La oss ta en titt på den saken.»
Akkurat idet saken var begynt å kjøre kom Medvedev nonchalant gående inn i studio.
«I have an announcement to make. » Han stilte seg opp rett ved siden av Jon og Nina.
«Vennligst stå der borte.» Jon pekte. «Velkommen!»
«Takk.» Medvedev tok ham i hånden før han gikk til stedet Jon hadde pekt ut.
Kameramannen begynte å telle ned. «5, 4, 3, 2 …»
Jon annonserte, «Ja, da var sannelig Medvedev på plass i studio. Herr President, du sa du hadde en kunngjøring å komme med?»
Han smilte triumferende. Et vinnende smil rettet mot kameraene, og Jon kunne forstå hvorfor han var blitt president.
«Ja, i dag, her i Oslo, signerte jeg en avtale mellom Norge og landet mitt. Men enda viktigere - i går ble Russland offisielt en del av Schengen. Dette var resultatet av mange måneder med intense forhandlinger, og det gleder meg å kunngjøre at russiske borgere nå kan reise fritt over grensen til Norge uten visum. Det betyr også at for første gang, kan nordmenn besøke min nydelige hjemby St. Petersburg uten å først søke om visum. Dette er fantastiske nyheter, og jeg håper at det vil bedre relasjonene mellom Europa og Russland.»
Nina måpte. «Når vil denne avtalen trå i kraft?»
«Vel, som med alle slike ting er det mye byråkrati involvert, men vi ser for øyeblikket for oss 2011 som et realistisk tidspunkt.»
«Det er fantastisk! Hadde du noen andre motiver bortsett fra å promoter turisme?»
«Ja, vi håper, som jeg sa, å bedre relasjonene mellom Russland og Europa.»
«Prøver du å konkurrere med Norges olje- og gasseksportering,» spurte Jon.
Medvedev smilte. «Vel, Russland har tradisjonelt hatt sine egne markeder, blant andre Ukraina. Men det er en del av det, ja.»
«Diskuterte du dette med Jens Stoltenberg?»
«Faktisk, nei. Dere er de første som får høre om dette. Jens er en bra mann. Det var ingen vits i å bry ham med slike detaljer.»
«Er du ikke redd for at han vil føle seg … snytt?»
«Absolutt ikke! Han vil finne ut på same tidspunkt som alle andre.»
«Vel, vi må videre i sendingen,» sa Jon. «Men takk for at du kom hit for å dele disse viktige nyhetene.»
«Gleden var på min side.»
Medvedev forlot sin anviste plass, og akkurat idet Nina skulle til å presentere neste innslag, kom han bort og kysset henne på kinnet før han forlot like overraskende som han kom. Det gikk et kollektivt gisp gjennom studioet idet blonde Nina ble rød som en tomat.
KAPITTELTRE
TJUESJETTE JANUAR, 2012
Olyas mor døde brått. Etter at kisten var senket i jorden og familiene gått, var Olya overlatt til seg selv da hun kom hjem.
Innerst inne visste hun at han ville komme hjem, slik han hadde gjort utallige ganger før. Da hun hørte ytterdøren slå opp like etter midnatt stod det likevel for henne som en vond drøm.
«Olya, er du hjemme?!»
Hun lå med øynene lukket og håpet han ikke ville komme inn på rommet. Var døren låst, var døren låst, var døren …
«Hvorfor svarer du ikke, din frekke lille dritt?!»
Hun åpnet et øye og tittet frem fra dynekanten. Han stinket Stolichnaya.
«Du er full, papi. Gå og legg deg.»
«Hva, svarer du tilbake til papi? Din jævla hore!»
Han rev av henne dynen, løftet henne opp etter nakkeskinnet og kastet henne i veggen.
«Det er din skyld at hun er død, vet du det? Hun fikk hjertetrøbbel av å ta vare på deg, din utakknemlige—»
Hun samlet sammen det hun hadde av krefter og stanget i ham med hodet først. Han sjanglet litt før han falt så lang han var. Hun løp så fort hun kunne gjennom gangen, inn på kjøkkenet og rev opp nærmeste kjøkkenskuff. I panikk grep hun en brødkniv. Da hørte hun ham komme inn på kjøkkenet. Med kniven i begge hendene snudde hun seg mot ham med kroppen skjelvende som aspeløv i en orkan.
«Hva skal du gjøre?» hånflirte han. «Kom og ta meg.»
Ute av stand til å bevege seg kunne hun bare stå å se ham nærme seg med ustø skritt over det fillete kjøkkenteppet. Til slutt stod ansiktet hans bare en halvmeter unna hennes.
Det neste som skjedde må ses i lys av morens blåmerker og opphovnede øyne. Alle som så henne visste, men ingen sa noe, selv ikke i begravelsen. Alle årene med bank, utskjelling, og hundsing fikk sitt utløp i øyeblikket hun kjørte kniven inn i ham. Et par sekunders stillhet fulgte før han hvisket, «Hjelp meg, Olya, hjelp meg!»
Tankene hennes forsvant tilbake til moren igjen. Hun så henne ligge i en pøl av sitt eget blod om morgenen mens han sov ut på rommet deres. Hennes nydelige gyldne hår var klissete og ekkelt. Hun måtte hjelpe henne inn på badet, kle av henne, dusje henne og massere henne. Alt uten å si et ord.
Stillheten sa mer enn noen av oss kunne formulert ved å åpne munnen.
Hennes femårige selv gikk rundt ham. Hennes tjueårige selv trakk opp teppet før det lukket døren bak seg.
Blant Moskvas befolkning finnes et ordtak.Man har ikke følt kulde på kroppen før man har opplevd Moskva om vinteren.
Midt mellom meterhøye brøytekanter på hver side av Tverskaya-gaten gikk Olya nå foran det som utgjorde kilometervis med butikkfasader. Noen meter bortenfor blokken hun bodde i var noen av dem fortsatt åpne, selv om det var tretti minusgrader. På et stativ la hun merke til en avis-forside med et bilde av Putin og konen hans. Øverst kunne hun lese Skilsmisse skrevet med krigstyper.Hun plukket med seg et eksemplar av avisen og gikk inn i den lille matbutikken bak stativet.
«Olga, ikke sant?»
Hun nikket spakt til den skjeggete kjempen bak disken, viste ham avisen og la en rubel foran ham.
«Kondolerer! Hils din papi fra Oleg. Han må ha det helt forferdelig nå.»
Hun smilte og mumlet «Takk, skal gjøre det,» før hun gikk ut igjen.
Ikke før hadde hun lukket døren, før hun stoppet opp. Hvordan var det han hadde sett på meg, den gamle grisen? Hun rev av en bit avispapir og skrev ned adressen sin. Deretter tenkte hun seg om et par sekund, før hun la til tretti minutt. Til sist gikk hun inn igjen, rakte ham lappen, og forsvant ut igjen uten å si et ord.
Tilbake i leiligheten åpnet hun kjøkkenvinduet ut mot sidegaten, og tok sikte på søppelkonteineren hun hadde åpnet. Hun samlet uante krefter, lempet farens kropp opp på kjøkkenbenken, og dyttet den ut av vinduet. Fallet fra tjueandre etasje var spektakulært. Om han ikke allerede var død, var han det garantert idet han landet med hodet først langt der nede. Hun slapp ut et ufrivillig gledeshyl idet hun langsomt ble fylt med lettelse, fordi idet noen fant den nå lemlestede kroppen langt der nede ville hun være langt vekke.
Ikke lenge etter banket det på ytterdøren. Uansett hvor mye det fylte henne med vemmelse, tvang hun i seg et glass Stolichnaya før hun gikk for å åpne. I gangen gikk hun forbi et speil. De mørke krøllene hun hadde fra sin far stod litt til alle kanter, men det var ikke noe å gjøre med det. De irrgrønne mandeløynene var hennes beste trekk, så hun tok på litt eyeliner fra kommoden før hun tok et lag med leppestift på de fyldige leppene sine. Den røde fargen stod godt til håret og øynene.
«Du er kvart spansk,» hadde moren sagt en dag Olya kom hjem fra skolen. Innerst inne hadde hun alltid visst det.
«Min papi var spansk,» sa moren med et smil og blunket til henne. Ham hadde hun aldri nevnt tidligere, men det forklarte den gyldne hudfargen deres. Natten hadde vært særs hard, noe som sannsynligvis var grunnen til at hun nevnte ham da.
«Døde han før jeg ble født?»
«Det gjorde han nok. Han bodde i Málaga, forstår du. Min mami tok meg med hit like etter at jeg ble født. Hun lengtet hjem, men glemte aldri papi. Kom.» Moren dro Olya med inn på soverommet deres. Hun satte seg ned på sengen og klappet ved siden av seg. "Her." Hun rakte datteren sin et falmet bilde fra lommeboken sin. Til venstre for bestemor stod en mann med mandeløyne, en litt for stor nese og et aldeles sjarmerende smil parkert midt i en skog av kraftig skjeggvekst. Han bar han en kapteinslue på snei.
«Han kunne vært papien min,» sa Olya.
De smilte til hverandre for første gang på lenge.
Med bildet av bestefar friskt i minne gikk hun og åpnet ytterdøren.
Oleg var enda større enn hun husket. Før han fikk åpnet munnen sa hun en vanvittig sum. Han åpnet lommeboken, gav henne kontanter og steg over dørstokken.
Noen timer senere stod hun i en av skrankene på Sheremetyevo flyplass.
«Har du en billett til Málaga for ni tusen rubler?»
«Hmm, ikke før langt inn i neste måned, i hvert fall.
Men du kan komme deg til Trondheim, Norge for åtte tusen om et par timer!»
Hun tenkte seg om. Norge er et rikt land, er det ikke? Det hadde papien hennes sagt.
Han hadde vært på fisketur med en kompis. Det var visst veldig stor laks der òg.
«Greit, sa hun omsider. Jeg drar til Norge!»
Skjøt i selvforsvar
Av Harry Karlsen og Hanne Estenstad
Tidligere Kripos-ansatt Kurt Hammer ble i dag erklært uskyldig i overlagt drap av Frostating Lagmannsrett. Han har likevel mistet jobben grunnet grov uaktsomhet i tjenesten.
Ingen av de overlevende Hells Angels medlemmene har villet vitne om skytedramaet som utspant seg i det tidligere skipsverftet Trolla Brug den 21. mars.
Dette førte til at lagmannsretten ikke fant grunnlag for aktoratets påstand om at Kurt Hammer drepte de tilstedeværende med overlegg.
Hammer er knyttet til åstedet med DNA-bevis, men har hele tiden hevdet at han skjøt i selvforsvar.
- Denne dommen er oppsiktsvekkende, og vil sette presedens for lignende saker, var aktor Inga Bejer Enghs knappe kommentar til Aftenbladet i etterkant av rettssaken.
En tydelig preget Kurt Hammer var svært lettet.
- Nå skal jeg hjem til Nardo og forsøke å komme meg over dette. Dommen viser at det finnes rettssikkerhet i Norge, sa han før han forsvant i en ventende bil sammen med sin forsvarer Harald Stabell.
Hammer mistet sin forlovede og nyfødte datter på samme dag som skytedramaet, og saken er fortsatt under etterforskning.
Grov uaktsomhet
Tidligere har det blitt kjent at Hammer ble dømt til å fratre sin stilling i Kripos grunnet det Spesialenheten for politisaker karakteriserer som “grov uaktsomhet i tjenesten”.
Hammer har foreløpig ikke anket beslutningen.
Gigantisk beslag
